Forhistorie

Historien om NBBL starter ikke med etableringen i 1946, men derimot på siste halvdel av 1800-tallet. Å fortelle om det som skjedde i denne perioden er helt nødvendig for å få en noenlunde dekkende beskrivelse av hvordan det norske boligsamvirket vokste frem.

1800-tallet

I Norge blir gjerne selskapet Kristiania Arbeiderboliger fra 1851 sett på som det første organiserte forsøket på å sette i gang boligbygging på et sosialt grunnlag. I 1850-åra satte også Thranebevegelsen fokus på de usunne boligforholdene mange arbeiderfamilier hadde.

Slutten av 1800-tallet var preget av økt offentlig engasjement for å møte de store boligutfordringene i de voksende byene. Det var flere forsøk på å dra i gang boligkooperativ virksomhet. Her finner vi også kimen til det som skal bli et veldig viktig element i moderne norsk boligpolitikk: eierlinja. For til grunn for disse initiativene ligger en tanke om at det også er viktig for arbeidere å bli boligeiere.

1910-20

I denne perioden blir det offentliges ansvar for løsningen av boligproblemene for alvor erkjent, og temaet blir en av de øverste postene på den politiske dagsorden (Annaniassen 1996). I 1919 fremmet landets største statlig oppnevnte boligkomité en innstilling med forslag til en lang rekke nyskapende boligreformer.

1920-28

På 1920-tallet fikk kooperativ boligbygging en økende betydning. Av økonomiske grunner trakk kommunene seg ut av boligbyggingen, og åpnet i større grad for private aktører. De første tilløpene til et boligsamvirke ble imidlertid ikke til noen sterk og omfattende bevegelse. Når hussøkende medlemmer hadde fått tildelt sin bolig, mistet de interessen for videre nybygging. Et avgjørende initiativ til å endre situasjonen og etablere en mer permanent boligkooperasjon ble tatt på bygningsarbeidernes landsmøte i 1927. Her ble Bygningsarbeidernes Boligproduksjon (BB) opprettet.

1929

Ved hjelp av organisasjonsformer som sikret kontinuerlig boligbygging, maktet nye krefter å føre det kooperative boliginitiativet videre. To enkeltpersoner spilte avgjørende roller i denne sammenheng: Arkitekt Jacob Christie Kielland og Martin Strandli fra Bygningsarbeiderforbundet. Et boligforvaltningsselskap ble konstituert i 1929 i form av Oslo og Omegns Bolig og Sparelag (OOBS) – i 1935 omorganisert og omdøpt OBOS.

1930-34

I denne perioden var det mye politisk oppmerksomhet rundt leieboernes dårlige organisering og svake stilling versus gårdeierne. Oslo Arbeiderparti konkluderte med at det burde stiftes en felles forening for leieboere, men de var også opptatt av at leieboerne måtte komme seg over i en annen boform, nemlig den boligkooperative. På samme tid var det et problem at de nybygde boligene ble såpass dyre at de ikke var tilgjengelige for ønsket målgruppe. Boligbehovet var skrikende.

1935

Året 1935 representerer et vendepunkt i det norske boligsamvirkets utvikling. Det nye OBOS (Oslo Bolig og Sparelag) ble etablert som ett selskap som integrerer både bygge- og forvaltningsfunksjonen. Og ikke minst: Selskapet ble etablert med basis i en samarbeidsavtale med Oslo Kommune. Ved etableringen av «det nye OBOS» i 1935, ble Martin Strandli valgt til styreleder og Jacob Christie Kielland ansatt som leder. Boligpolitikken fikk også en mer fremskutt plass dette året.

1936-39

Etableringen av en Arbeiderpartiregjering i 1935 utløste økt boligbygging, samt økt politisk oppmerksomhet og flere utredninger rundt boligspørsmål og boligforhold. Men finansieringen av boligbyggingen var langt på vei en uløst utfordring på 1930-tallet. Dette ville Ap gjøre noe med, og forslag om opprettelse av en statlig boligbank var oppe til behandling på Stortinget i 1936, men med knappest mulig flertall ble saken utsatt for nærmere utredning. På landsmøtet til Norsk forening for bolig- og byplanlegging (NBF) i 1939, la OBOS-direktør Jacob Christie Kielland fram planer for et landsomfattende boligsamvirke og et kooperativt landsforbund. Samtidig var det begynt å vokse fram en betydelig interesse for å etablere boligbyggelag i mange byer i Norge. Leierboerbevegelsen stifter en landsdekkende fellesorganisasjon (NLS - Norsk leieboersamband) i 1939. Arkitekt og aktivist Carsten Boysen ble valgt til leder.

1940-1945

Tyskernes bombing av ulike byer og tettsteder våren 1940, og gjenreisnings­arbeidet i kjølvannet av dette, utløste enkelte steder spørsmålet om å etablere et boligbyggelag. Men opprettelsen av Elverum boligbyggelag i september 1940 ble det eneste som faktisk ble stiftet med et slikt bakteppe i løpet av krigsårene. Riktignok ble Bergen og Omegn boligbyggelag (BOB) også stiftet under krigen i 1941, men laget kom ikke i gang med boligbygging før etter krigen.

Boligbyggingen lå nede under krigen. Carsten Boysen var opptatt av at man burde bruke tid og krefter på utredninger og planer som kunne settes raskt ut i livet når krigen var over. Han fikk mange fagfolk med seg på ideen. I januar 1945 blir Boysen arrestert for distribusjon av illegale aviser, og plassert på Grini fangeleir. Mot slutten av krigen fungerte Grini som et verksted for boligpolitiske ideer og planer. Det hevdes at Boysen var en slags «kollokvieleder» på Grini for å meisle ut en boligpolitikk for etterkrigstiden.

Høsten 1945

Den nyvalgte Gerhardsen-regjeringen lover at det skal bygges 100 000 boliger de neste fire årene. Store problemer med materialtilgang gjør at dette målet på langt nær blir nådd – resultatet blir 55 000. De første spede tilløp til etablering av kooperativ byggevirksomhet kommer i gang, ikke minst i byer hardt rammet av bombing under krigen. Denne høsten blir også åtte boligbyggelag stiftet rundt om i Norge: Halden, Ski, Kristiansand, Horten, Bærum, Aker, Kongsvinger og Trondheim.

Kilder

Annaniassen, Erling (1996). Boligsamvirkets historie i Norge.