#HJEMLENGSEL

Å lengte er en del av livet. Noen lengter etter den perfekte partneren, andre etter den perfekte jobben. Noen lengter etter den første snøen, andre etter at sola skal snu igjen. Å lengte er noe av det som driver oss gjennom dagene – fra mandag morgen til søndag kveld.

For mange unge i etableringsfasen er det derimot en helt annen lengsel som dominerer. Denne varianten av lengsel lar seg ikke imøtekomme like lett som ønsket om solkysset hud i januar. Den skaper forskjeller og ulikhet mellom folk, og kan utgjøre en demotiverende, liten evighet i en ung persons liv. Jeg snakker om lengselen etter et eget hjem, hjemlengsel av den moderne sorten, det brennhete boligmarkedets ektefødte barn.

Dessverre har høye boligpriser og restriksjoner på lån gjort bolig til en luksusvare for mange unge. Så hvordan skal vi få bukt med denne brysomme hjemlengselen? En generasjon boligmillionærer har uhindret fått vokse frem på bekostning av en generasjon boligmarkedstapere. Mens min generasjon bytter ut, pusser opp og kjøper oss hytte nummer to, sitter de unge på utsida og ser inn. Det fjerne minnet om den muggbefestede ett-romsen fra studietiden er for mange en realitet etter fylte tretti. Altfor mange låses til leiemarkedet på ubestemt tid, ofte til dyre og dårlige boliger. For dem er det ikke lenger nok med en gjennomsnittlig månedslønn for å oppfylle drømmen om egen bolig – dagens boligmarked krever velstående foreldre eller at man gir avkall på singellivet.

Boligbyggelagene tilbyr modeller som kan tøyle hjemlengselen og gjøre boligdrømmen litt mindre uoppnåelig. Noen har valgt å tilrettelegge for at man kan kjøpe utvalgte boliger til en lavere pris enn ordinær pris. Andre tilbyr de som mangler egenkapital om å leie før eie. Uansett modell er målet at man på sikt eier sin egen bolig. Og når vi vet hvor viktig bolig er for opplevelsen av god livskvalitet – bør gleden av å eie sitt eget hjem være oppnåelig for flest mulig.

Dette innlegget ble publisert i Dagsavisen 12.12.2019