De siste årene har det særlig vært omstridt hvordan vilkårene i plan- og bygningsloven i § 12-7 nr. 10 «i nødvendig utstrekning» og «tilstrekkelig etablert», samt «nødvendige for å gjennomføre planvedtaket» i § 17-3 tredje ledd skal anvendes.

Hva er dissens? Dissens er en uttalelse eller dom som skiller seg fra flertallets. Dissens betyr også meningsforskjell. Kilde: Store Norske Leksikon

Setter «Selvaag-saken» en strek for fremtidig debatt?

I «Selvaag-saken» konkluderte tingretten med at rekkefølgekravet for opparbeidelse av turvei var ugyldig ettersom beboerne i det fremtidige utbyggingsprosjektet ikke var naturlige brukere. Borgarting lagmannsrett kom til motsatt resultat i det domstolen mente det var tilstrekkelig nær tilknytning mellom turveien og utbyggingsområdet på Mortensrud, slik at friområder måtte etableres først. Høyesterett har imidlertid gitt Selvaag medhold og presiserer i dommen at adgangen til å vedta rekkefølgebestemmelser ikke utelukkende er begrenset gjennom læren om myndighetsmisbruk, men også gjennom plan- og bygningslovens egne bestemmelse om de rettslige rammene vurderer førstvoterende (flertallet) følgende;

I tilfeller hvor kommunen ikke selv har til hensikt å utføre tiltaket, må § 12-7 nr. 10 forstås slik: Kommunen kan bare oppstille rekkefølgebestemmelser for å dekke reelle behov som utløses eller forsterkes av utbyggingen, eller for å avhjelpe ulemper denne fører til. I dette ligger at det må være en slik relevant og nær sammenheng mellom tiltaket og utbyggingsprosjektet at det er berettiget å kreve at utbyggingen gjennomføres i en bestemt rekkefølge. Det er ikke i seg selv tilstrekkelig at infrastrukturtiltaket anses formålstjenlig eller ønskelig hvis tiltaket ikke står i en slik sammenheng med det nye prosjektet. Rent fiskale hensyn kan ikke begrunne vedtak etter § 12-7 nr. 10.

Dette innebærer ikke at det enkelte utbyggingsprosjektet må vurderes isolert. Det må tvert om ses i sammenheng med eksisterende bebyggelse og infrastruktur i området, og det avgjørende er hvilke tiltak som samlet sett er nødvendige i nærmiljøet hvis utbyggingen gjennomføres. De såkalte «sumvirkningene» kan med andre ord tas i betraktning, slik at helheten ivaretas. Rekkefølgebestemmelser kan også gjelde tiltak utenfor selve planområdet.

Annenvoterende dissenterte og uttalte blant annet følgende:

Hvis kommunen etter en konkret bevisvurdering finnes å ha benyttet § 12-7 nr. 10 til i realiteten å tvinge en utbygger til å utføre eller bekoste tiltak som det ikke kunne ha vært inngått en utbyggingsavtale om, er det etter mitt syn mer nærliggende å se en slik omgåelse av loven som et utslag av myndighetsmisbruk i form av utenforliggende hensyn.

Det er all grunn til å stille spørsmål ved om rekkefølgekravenes omfang er avklart ved denne dommen. Som det fremkommer av utvalgte vurderinger over, er det klart at selv om Høyesterett begrenser kommunens kompetanse, er det fortsatt vanskelig å anvende regelverket og oppnå forutberegnelighet i det enkelte byggeprosjektet. Høyesteretts tolkning er eksplisitt knyttet til den situasjonen hvor kommunen ikke har til hensikt å oppfylle rekkefølgekravet selv.

Fortsatt fare for myndighetsmisbruk

«Entra-saken» er neste sak på tur til Høyesterett. Etter at avgjørelsen Borgarting lagmannsrett 26. januar i år uttalte kommunal- og moderniseringsminister Nikolai Astrup seg om «bråket rundt rekkefølgekrav» til bygg.no og lovet at arbeid med ny veiledning til plan- og bygningsloven ville bli iverksatt.

NBBL har bedt Kommunal- og moderniseringsdepartementet om en avklaring på hvorvidt de jobbet med en veileder. KMD svarer at de arbeider med det, men at det ikke er fastsatt en dato for publisering.