– Gå til venstre i første kryss og så igjennom bommen. Hvis ikke du finner fram, så bare ring, sa den gamle fyren smilende med riva i hånda og trillebåra klar. Han sto i skråningen sammen med en nabo for å gjøre fellesområdet pent til våren.

Vi har oppdaget en ny hobby i disse koronatider. Det er å rusle rundt i boligstrøk. Blant store og små rekkehus, høye og lave blokker, vandrer vi på veier, stier og fellesområder vi ikke har gått før. Vi føler pulsen på hverdagslivet på trange stier og åpne plasser mellom hus og blokker. På tvers av alder, etnisitet og religion danner livet mellom husene et fellesskap som ikke må bagatelliseres. Spesielt ikke i «koronatider» hvor behovet for fellesskap og tilhørighet er sterkere enn noen sinne. Og vi savner å se mennesker fysisk, ikke bare via skjermen.

Selvfølgelig er det ikke bare fryd og gammen og bo tett. Det er barneskrik fra trampoliner og røyk fra naboens grill. Lukten av sigaretter som siver inn din åpne verandadør fra naboen. Du hater kanskje katter, men må forholde deg til andres. Det samme gjelder hunder. Ja, det er sikkert mye man kan velge å irritere seg over. Og for noen er det reelt, så jeg skal ikke bagatellisere konflikter. Men det er noe vakkert med at voksne, gamle, barn og unge lever inne i sine egne hjem, men i et stort fellesskap mellom hjemmene.

Det er artig å gå i villaområder også. Ofte ligger de øverst i lia slik at de har den beste utsikten. Tomtene er store og hagene vakre. Hekker og beplantning er designet for å skape avstand og beskyttelse mot naboen. Designet for frihet. Men det er ikke like sjarmerende som det yrende livet du finner mellom blokker og rekkehus. Slike boliger som NBBLs boligbyggelag har hatt som sitt varemerke siden etterkrigstiden. Der hvor arealer og ressurser eies i fellesskap, men der du likevel eier ditt eget hjem. Det er noe kraftfullt ved slike organiske fellesskap.

Ikke visste vi hvem disse herrene som forklarte oss veien var. Ikke visste vi telefonnummeret heller. Så dersom gikk vi feil, kunne vi ikke ringt for å komme på riktig kurs igjen. Men det var noe med måten de forholdt seg til oss fremmede turgåere på som sjarmerte meg veldig. Det var et klima mellom husene som tilsa en slik åpen, smilende og hjelpsom tone. Det er heldigvis smittsomt! Jeg ble sjarmert av livet mellom husene.

Dette innlegget ble først publisert i Dagbladet 23.4

Tilbake
Forfatter
Tonje Rock Løwer
Kommunikasjonsdirektør
trl@nbbl.no
@tonjerock