Det gode boliv er rommet for ekte bikubesong

Etter flere års sparing og mange turer i banken, kjøper et ungt par seg sin første leilighet i et borettslag. De maler og pusser opp etter praktisk og økonomisk evne. Når de er ferdige, setter de seg ned i sofaen og kan snakke om det de ikke har turt å diskutere før. De har eget tak over hodet og er endelig klar for å bli flere. Leiligheten har ikke eget barnerom og noen vil sikkert irritere seg over barnevogna som står i veien. Men det går seg sikkert til. Det var min korte fortelling om hvordan voksenlivet startet.

Slike fortellinger finnes det tusenvis av i boligsamvirket, i forskjellige varianter og i flere generasjoner. De er fortellinger om glede, sorg og om stolthet. De handler om mennesker som får frihet og mulighet til å skape sine egne liv.

Som student skrev jeg om forholdet mellom identitet og narrativ struktur. Altså om at den du er kan knyttes til de fortellingene du lager om deg selv. Noen mener at fortellingene er laget for deg, mens andre sier at du selv kan konstruere det du vil. Moderate stemmer sier at du selv står fritt til å fortelle, men at sjanger og komponenter er kulturelt betinget.

Organisasjoner har også sine fortellinger som sier noe om hva de har vært og hva de vil være. Mange fortellinger. Noen ganger utfyllende, andre ganger i konflikt med hverandre. Vi har alltid selv en viss makt over hva som skal være de bærende fortellingene som definerer oss.

Boligbyggelagene er med rette stolte når de forteller om prosjekter som selger godt. De selger godt fordi de treffer markedet, med et tilbud for alle. Da er også fortjenesten god. På samme måte forteller de om vekst i medlemstall fordi vi har noe som folk trenger og om flere boligselskaper til forvaltning. De stoler på oss. Vi er noe de trenger, noe som gir en verdi de gjerne betaler for.

Når vi forteller knytter vi det til samvirkemodellen, til vår egenart. Disse fortellingene skaper identitet som stolte organisasjoner. De kan til og med støttes med positive tall i regnskapet.

Men hva med de fortellingene som skapes der folk bor? Det er små fortellinger som flettes sammen til større, felles historier. Det er også en viktig del av vår identitet. Tusenvis av fortellinger over flere tiår. Tusenvis av stemmer i en virkelighetens bikubesong.

Jeg liker veldig godt det boligbyggelagene deler på sosiale medier. Vanlige bilder av vanlige folk. Bak hvert ansikt er det egne fortellinger om deres liv som mikro-kooperatører i sine egne boligselskaper. Det handler om deres muligheter til å bo et godt boliv. Iscenesatt gjennom en trygg boform, av en solid aktør som eies av dem selv.

Boligbyggelagenes oppgave starter for alvor når bygget står ferdig. Det er å iscenesette bikubesongen. Boligbyggelagene skaper trygge rammer for frie individuelle og kollektive fortellinger. Det er det som er vår oppgave, og det skiller oss fra alle andre.

Vi har til og med laget vårt eget begrep for det. Det «gode boliv». Det må for all del ikke forveksles med «det gode liv». Det handler om noe helt annet. Et godt boliv er ikke god vin og dyre oster. En ekte bikubesong er nemlig ikke bare en lykkelig song. Derfor handler et godt boliv ikke bare om de lykkelige fortellingene. Et godt boliv er rommet fortellingene skapes i.

Rommet skapes av boligbyggelaget først ved at det bygges nøkterne boliger som er tilgjengelige for en stor del av befolkningen. Medlemskap er jo for alle. Så gjennom profesjonell forvaltning, der boligbyggelaget er amatørens hjelper gjennom tiår etter tiår. Det gir trygghet for at den boligen vi bor i, også skal være en god plass å bo i all fremtid. Et beskyttet sted der det er rom for alle slags fortellinger.

I mange tiår har boligbyggelagene skapt dette fortellingsrommet. Boligsamvirket har derfor noe ingen andre har. Det gode boliv er ikke målbart. Da må det fortelles – og lyttes.