Du har ikke nødvendigvis flyttet til din «bolig for resten av livet»

I fjor møtte helse- og omsorgsminister Høie pressen i sin nye enebolig. Et nyoppusset og aldeles nydelig atriumhus – alt på ett plan med en stor, flott hage. Som de aller fleste andre som flytter inn i ny bolig, sa han: «Her skal jeg bo livet ut.» Han får forhåpentligvis mange gode år i sin nye bolig, men det er ikke sikkert dette bør være hans siste bolig.

Alle seniorer skal ikke nødvendigvis flytte til en mindre lettstelt leilighet. En enebolig som Høie har valgt, kan være et godt alternativ for aktive, friske seniorer og eldre. Men de siste leveårene i eget hjem blir antageligvis mye bedre for de fleste, i en enklere og bedre tilrettelagt bolig enn ditt store hus. God tilgjengelighet er viktig for alle boliger, men boligen for de siste leveårene må tilfredsstille andre krav enn boligen for et aktivt seniorliv. Når man er 93 år, kanskje har blitt alene, helsa kan være sviktende, bilkjøring er historie, og man som mange andre trenger hjemmetjenester, har man det kanskje bedre i en mer egnet bolig enn en stor enebolig med stor hage ute på landet – selv om boligen har alle funksjoner på ett plan.

Det er et hav av forskjell mellom boligbehovet til en frisk 60-åring og en enslig 93-åring med dårlig helse og behov for mye hjelp i hverdagen. Dette må gjenspeiles i eldreboligpolitikken. Det overordnede er at vi skal kunne bo lengst mulig i eget hjem, men det er ikke sikkert at vi alle skal bo i den samme boligen som 60-åring som de siste årene vi bor i egen bolig.

Vi har alle et ansvar for å skaffe oss egnede boliger tilpasset vårt behov. Men stat og kommune – deriblant helse- og omsorgsministeren – har også et ansvar for at det er et godt tilbud av egnede boliger rundt om i landet. Og ikke bare staten, men også spesielt kommunene har mye å tjene på at det er et godt tilbud av boliger så eldre kan bli boende i eget hjem. Alternativet er kostnadskrevende institusjoner.

Når vi snakker om «eldreboliger» må vi ikke nødvendigvis tenke at den samme boligen skal dekke behovet for alle over 55 år. En enebolig med alle nødvendige fasiliteter på én flate som er godt tilrettelagt for å komme seg rundt, kan være et bra alternativ langt opp i alderdommen. Et par i 60-årene som hele sitt liv har bodd i en enebolig med stor tomt, vil kanskje ikke trives om de velger å kjøpe seg en sentrumsnær mindre leilighet. Vi må derfor tenke mangfold når vi omtaler gode boliger for eldre. Det må være mulig å se for seg mange ulike boliger egnet for eldre, avhengig av både ønsker og behov.

For å kunne bo trygt og godt i egen bolig, og mestre mest mulig selv når helsa svikter og ektefellen faller fra, snakker vi om et helt annet behov enn for spreke seniorer. Jeg vil nok anbefale Høie en annen bolig i god tid før «helsa svikter», men han trenger ikke for egen del tenke på denne boligen på mange år ennå. Han kan heller som statsråd jobbe for at det legges mye bedre til rette for bygging av boliger velegnet for eldre med redusert funksjonsevne og hjelpebehov. Slike boliger er mangelvare mange steder, og det er derfor et stort behov for å bygge boliger egnet for eldre i årene som kommer. Mange kan fint kjøpe seg en slik bolig selv, mens andre vil trenge økonomisk eller annen bistand for å skaffe en egnet bolig. Det viktigste er at eldreboliger blir satt på dagsorden i kommunene, og at kommunene tilbys gode rammebetingelser så nye boliger blir bygd og eldre boliger blir oppgradert.