Betaler vi for mye for bredbåndet vårt?
Kanskje – kanskje ikke. Kommer an på hvem du spør. Vi betaler mer for bredbåndet i Norge enn gjennomsnittet i EU og våre skandinaviske naboer. Forbrukerrådet mener prisene er for høye og at dette kan ha sammenheng med svak konkurranse. Bredbåndsbransjens interesseorganisasjon, IKT-Norge, mener derimot at prisene er rimelige og at prisnivået sikrer fortsatt høye infrastrukturinvesteringer. Hva skal vi tro på? Og om det er for høye priser: hva bør gjøres?
Hva er egentlig bredbånd?
Tradisjonelt har bredbånd blitt levert over kabel-TV-nettet, fiberkabler og de gamle fasttelefonlinjene (kobbernettet). Kobbernettet fases ut og nå leveres også meget rask internettilgang over 4G og 5G gjennom en antenne på husveggen – såkalt fast trådløst bredbånd.
Hvorfor er bredbånd viktig?
Internett er viktig. Og det har ikke vært mindre viktig de siste årene uten særlig fysisk kontakt. Boligens digitale motorvei spiller en stadig mer sentral rolle for jobb, shopping, offentlige tjenester, sosial kontakt og underholdning. Fast bredbånd er viktig fordi det gir deg svært god og dedikert overføringskapasitet. Hastigheten din påvirkes i liten grad av om nabofamilien også ser på Netflix, deler store filer og er i videomøte.
Betaler vi for mye?
Dette er ikke lett å svare på. Vi betaler mer enn i mange andre land. Vi betaler mer enn både snittet i EU og våre skandinaviske naboer. Og det selv om man kjøpekraftsjusterer prisen. En undersøkelse Tefficient utførte for Kommunal- og moderniseringsdepartementet i februar i år viser også at norske forbrukere opplever lengre bindingstider og mer begrenset kapasitet på sine bredbåndstjenester enn dansker, svensker og finner. Vi betaler altså mer for mindre.
Nå kan det innvendes at Danmark har en topografi og demografi som gjør det billigere å bygge ut. Og Sverige har valgt en litt annen bredbåndspolitikk med større innslag av statlig finansiering. Se Forbrukerrådets rapport «Forbrukerutfordinger i bredbåndsmarkedet».
I Tefficient sin rapport påpekes det i tillegg at dersom tilkoblingsutgiftene legges til, så kommer Norge ganske godt ut sammenlignet med våre nordiske naboer – i alle fall i et toårs perspektiv (se Stortingsmelding 28, 2020-2021). Men noe av grunnen til dette kan jo nettopp være at det konkurreres om å få etablert et kundeforhold. Når kundeforholdet først er etablert, trenger ikke bredbåndsleverandøren bekymre seg for den brysomme konkurranse.
I samme stortingsmelding slås det også fast at 44 prosent av husstander kan velge mellom to eller flere tilbydere, mens 45 prosent kun har én tilbyder å forholde seg til. De resterende 11 prosentene har ikke tilgang til bredbånd overhode.
Det er også andre forhold som gjør det vanskelig å bytte bredbåndstilbyder. Det kan være tekniske utfordringer, og dersom du bor i et borettslag eller sameie, kan det være lange bindingstider.
Alt dette tilsier at prisene i Norge er høyere enn det de burde være og at noe bør gjøres.
Hva bør gjøres?
Nylig er fire aktører gitt 5G-konsesjon: Telenor, Altibox, Telia og Ice, og noen tenker kanskje at problemene løser seg med utrullingen av 5G. Da kan vi alle få superraskt trådløst bredbånd via en boks på veggen.
Jeg er skeptisk til dette. For det første så er dette alternativet svært dyrt. Tre av aktørene er også de tre største på kablet bredbånd og vil derfor heller ikke ha incentiver til å redusere prisene på fast trådløst bredbånd. For det andre er jeg usikkert på hvor stabil og rask denne tilknytningen vil være dersom hele nabolaget bruker 5G-nettet for sin internettbruk.
Jeg har mer tro på tiltak som sikrer at flere aktører kan bruke samme fiberkabel for å levere bredbånd. Telenor, Telia og Altibox kan fortsatt få betalt for infrastrukturen sin ved at de virtuelle bredbåndsleverandørene betaler leie. Men selve internettilgangen bør boligeier eller boligselskapet kunne kjøpe fra hvem de vil og ikke bare den som har lagt fiberen. Akkurat på samme måten som strøm og mobiltelefoni. Det svært lite gunstig sett fra et samfunnsøkonomisk perspektiv at det legges ny kabel hver gang en boligeier eller boligselskap ønsker å bytte bredbåndsleverandør. Samtidig er det dette som har vært realiteten for mange frem til nå.
Men det er mye som skjer på dette området og som kan sikre mer konkurranse i bredbåndskabelen.
Stortinget har over mange år bevilget beløp for å bygge ut bredbånd i distriktene. Med disse tilskuddene stilles det krav om at infrastrukturen skal kunne brukes av flere ulike bredbåndstilbydere.
Stortinget vedtok i fjor en ny lov som skal gjøre det mulig for bredbåndsutbyggere å bruke konkurrenters kabelrør for å trekke nye fiberkabler (Se bredbåndsutbyggingsloven § 7). I fjor ble også Telenor pålagt å gi konkurrerende bredbåndstilbydere tilgang til Telenors fibernett. Det gjenstår å se om dette vil få priser og bindingstider ned på et nordisk nivå.
I år så har regjeringen foreslått en ny ekomlov, og her ligger det to forslag som kan styrke valgfriheten og ett forslag som kan redusere den.
Noe som kan redusere valgfriheten er forslaget om at også mindre borettslag og sameier skal kunne avtale lange bindingstider. I dag vil slike boligselskaper anses som forbrukere og dermed ikke kunne inngå avtaler med mer enn 24 måneders bindingstid.
Forslag som potensielt kan øke valgfriheten er for det første hjemmelen til å pålegge bredbåndsleverandører å gi konkurrenter tilgang til fiberkabler. Det er også hjemmel i dag for å gi slike pålegg, men det forutsetter at leverandøren har en sterk markedsstilling. Og det skal mye til før NKOM konkludere med dette. Telia (tidligere Get) er eksempelvis ikke ansett som en aktør med sterk markedsstilling i markedet for bredbånd. Om NKOM vil bruke den nye hjemmelen til å åpne fiberkabler er usikkert. Frem til nå har NKOM vært tilbakeholdne med å bruke verktøyene sine til å sikre større konkurranse om bredbåndet.
Advokat