Det er risikosport å avlyse renteoppgangen

Det er knyttet stor spenning til torsdagens rentemøte. Selv mener vi at valget er lett: renten bør opp, og vi skal forklare hvorfor.

Sentralbanken kan sette opp renten fordi norsk økonomi går bra og vi trenger høyere rente, eller avvente fordi veksten internasjonalt svekkes, noe som gir økt usikkerhet.

Med god aktivitet i oljenæringen peker pilene fortsatt oppover her hjemme i motsetning til hos noen av våre naboer. Vi har god sysselsettingsvekst, forbrukerne er optimister og økonomien vokser rett over trend.

Selv med rekordhøy boligbygging og tre rentehopp det siste året, har vi hatt moderat boligprisvekst. Det vitner om god etterspørsel. Gjeldsveksten har derimot vært for høy, eller sagt på en annen måte: vi har åpenbart hatt lavere rente enn hva norsk økonomi har behøvd.

Det bringer oss over på boliglånsforskriften. Forskriften ble nødvending fordi renten ble holdt for lav for lenge. Gjeldsveksten har vært så høy at Finansdepartementet – dessverre – ble tvunget til å stramme inn, for det er to måter å regulere låneetterspørselen på: 1) Øke renten, eller 2) innføre makroreguleringer som boliglånsforskriften, hvor de som er svakest stilt ikke får ta opp lån.

Det første er langt på vei å foretrekke, fordi kombinasjonen med lave renter og boliglånsforskriften er særdeles usosial og bidrar til å øke forskjellene her i landet.

Tidligere har argumentet mot en særnorsk høy rente vært konkurransekraften. Eksportindustrien ville lide dersom kronen ble for sterk (høyere rente styrker vanligvis kronekursen). Det argumentet holder imidlertid ikke vann lenger når kronekursen er rekordsvak. Det er en gyllen anledning til å sette opp renten.

Handelskrigen mellom USA og Kina, Brexit og en generell usikkerhet om styrken i internasjonal økonomi brukes imidlertid som motargument mot renteøkning. Det gir grunn til bekymring, men på det nåværende tidspunkt bør fokuset på norsk økonomi og finansiell stabilitet veie tyngre.

For det første er det slett ikke sikkert at det går galt ute i den store verden. For det andre vet vi heller ikke i hvor stor grad nedkjølingen ute vil ramme norsk økonomi. For det tredje vil Norges Bank trå vannet – det er fullt mulig å snu raskt dersom det viser seg at uroen tiltar.

På lang sikt mener vi derfor at det er større risikosport å avlyse renteoppgangen og kommunisere at vi allerede har nådd rentetoppen på 1,25% – for øvrig samme nivå som rentebunnen etter finanskrisen for ti år siden – enn ved å holde seg til rentebanen kommunisert ved forrige pengepolitiske rapport i juni.