At utbyggingsplaner bare blir spiselige hvis de godtas av de som allerede bor i området, er en stor misforståelse som trolig har fått vokse fritt, kanskje i forlengelsen av retten til å bestemme over egen eiendom.

Denne retten er vel i realiteten er en anarkistisk ide? Bestemme selv, her hvor jeg eier, uten innblanding fra myndighetene. For ikke å snakke om retten til å bestemme over andres eiendom, eller naboeiendommer, og hvordan de skal utnyttes. Ideologisk grenser slik annektering mer over mot terror eller lokalt diktatur. Og hvordan skulle det bli hvis eier av en utbyggingseiendom tenkte slik?

Et demokratisk underskudd

Demokrati handler om deltakelse og bred folkelig innflytelse, og om balansering av ulike interesser. Reguleringsprosessene har en opplagt svakhet som demokratisk arena i så måte. En ny boligregulering dreier seg om å skaffe folk bolig. Potensielle innflyttere er i stor grad berørt, men er utestengt fra prosessen hvor premissene legges og avgjørelser tas. De kjenner ikke til planene, og vet ikke en gang at det er her de vil bo. Ingen representerer boligkjøpere, hvis ikke kommunens politikere eller utbygger representer de.

Jeg tør påstå at dette utgjør et demokratisk underskudd. Det er en svakhet ved reguleringsprosessene, som igjen påvirker interesseavveiningene og avgjørelsene. I mangel på mulighet for deltakelse må fremtidige boligkjøpere i dag se seg representert av utbyggere, som kan beskyldes for sine økonomiske motiver – beskyldninger de ikke kan forsvare seg mot. Deres rolle er jo nettopp å ta økonomisk risiko, opptur som nedtur. Det er nedfelt i den norske boligmodellen. En modell som innebærer at staten lager regelverket, kommunene planlegger, og private tar risiko, finansierer og bygger boliger.

Å stå opp mot naboskapet viser ekte politisk ansvar

Fremtidige boligkjøpere skal i prinsippet være representert av kommunens politikere. De fleste lokallag av partiene har en boligpolitikk som trolig skuer fremover, og som inneholder noe mer enn å behandle private forslag til regulering. Dette er politikere som nærmest utsetter seg for steining og gapestokk av lokalbefolkningen når de «tar utbyggers parti». Dette er ingen enkel oppgave, konfrontert med naboskapet, som også er deres velgere.

Kommunepolitikere som står opp mot naboskap i slike tilfeller viser ekte politisk ansvar. De jobber ut fra ideer som er større enn den enkelte reguleringssak, og større enn de ulemper naboskapet måtte føle. De tar ansvar og finner svar på hvordan kommunen skal utvikles. De er opptatt av å gi plass til alle grupper av boligtrengende i et lenger perspektiv. Det står det respekt av!

Boligkjøpernes representant

Regjeringen har nylig lagt fram et lovforslag for stortinget. Ett av forslagene er at hensynet til tilstrekkelig boligbygging skal inngå i som mål i plan- og bygningsloven. Dette kan løfte kommunenes prioritering av boliger i avveiningen mellom nye boliger og alle andre gode formål og hensyn.

Vi har allerede en «barn og unges representant» i planprosessene. Det er bra. Men hva med alle barna som skal flytte inn i boligene som ennå ikke er bygget? Og hva med de unge, de voksne, de enslige, familier, og de gamle boligtrengende? Hvem skal passe på at målet om tilstrekkelig boligbygging blir fulgt opp i kommunene?

Jeg er generelt tilhenger av enkle prosesser og mindre byråkrati. Reglene om planlegging er allerede breddfull av mål, hensyn, interesser og myndigheter. Men jeg stiller følgende retoriske spørsmål, for å sikre lovforslagets intensjoner: Nikolai Astrup, trenger vi kanskje en «boligkjøpernes representant» i reguleringsprosessen?

Tilbake
Forfatter
Ketil Krogstad
Spesialrådgiver
kk@nbbl.no
Neste innlegg
Å holde seg flytende på dypt vann
Forrige innlegg
Hjem kjære hjem