For ikke lenge siden våknet jeg til fem ord ingen ønsker å høre – «pappa, det drypper fra taket». På 1-2-3 ble jeg umiddelbart avslørt som en nervøs og inkompetent huseier.

Som andre menn i førtiårene, liker jeg å snakke som om jeg har peiling. Gjerne jatte med som om jeg forstår det andre snakker om. Ofte bruker jeg ord og uttrykk jeg ikke egentlig vet hva betyr på en litt vag måte. Da tror de andre i førtiårene jeg har peiling og nikker bekreftende. Sånn holder vi på da, og alle er fornøyde. En av mine kjepphester er ventilasjon. Kona vil gjerne stenge igjen luker for å unngå trekk. Hun er som en sulten hund der hun snuser rundt og oppdager trekken. Dette snakker vi mye om. Jeg advarer sterkt om undertrykk, som om huset står i fare for å implodere. Sånn holder vi på, og er sånn passe fornøyde.

Men når det drypper fra taket, blir det annerledes. Plutselig er jeg helt hjelpeløs. Jeg har satt meg i en situasjon som gjør at familien forventer resolutt handling og god prosjektledelse. Men jeg har mest lyst til å gjemme meg under dyna og late som om alt er som vanlig. Det finner jeg fort ut ikke går.

Etter å ha gått rundt i underbuksa en stund og sagt hmmm og mmm, har jeg ikke mer å bidra med. Prøver meg på å snakke litt om undertrykk, men det virker ikke troverdig. Jeg må ringe noen. Men hvem? Ser for meg tusenlapper som flakser avgårde mot smilende mottakere.

Jeg bestemmer meg for å kontakte forsikringsselskapet. Det er det eneste jeg kan komme på. Jeg ringer og får svar. Etter å ha forklart situasjonen, sier damen i telefonen at dette er det ikke sikkert forsikringen dekker, men at hun skal hjelpe meg så godt hun kan. Idet hun sier det, faller det en ro over meg. Det er som om hun tar meg i hånda og vil leie meg et stykke på vei. Det føles trygt og godt. Jeg innser at det overhodet ikke er kostnadene som plaget meg. Ja, det blir kanskje dyrt, men det ordner seg alltid. Det var utryggheten og rådløsheten som var vanskelig å håndtere. Det endte bra, virkelig bra. Det kostet litt, men det viktigste var at jeg ble ivaretatt og informert under hele prosessen.

Men hva om jeg hadde ansvaret for en hel boligblokk? Ikke bare en enkel seksjon i et rekkehus. Da hadde jeg gått virkelig i kjelleren. Ser for meg en flokk med beboere som forventer at det fikses omgående. Og jeg som ikke har filla peiling. Hva om det lekker fra grunnmuren eller Gundersen på toppen ikke har trykk i dusjen? Alle vil jo at Gundersen skal dusje. Nei, da nytter det ikke å ringe til en hyggelig dame hos et forsikringsselskap. Dette er nok til å ta fra en styreleder nattesøvnen. De fleste av blokkene i landet vårt er bygget for lenge siden og mange har spøkelser som kan dukke fram når som helst.

Jeg tror styrelederen først tenker på at dette blir dyrt. Men som for meg er nok sannheten at det er rådløsheten som slår inn. Finansiering finner man som regel en god løsning på. Styrelederen trenger noen å snakke med. Hvem skal holde styrelederen i hånda når det stormer? Han er jo personlig ansvarlig for at alt skal være i orden.

Om jeg hadde vært styreleder, ville jeg ha ringt til Torbjørn Sørensen i LABO eller til Lars Iddeng i Usbl. De har gode hender å holde i og er to av mange eksperter rundt omkring i landet som kan leie en stakkars styreleder i riktig retning. I hele landet finnes de, kvinner og menn som vet akkurat hva som må gjøres. De legger hele sin stolthet i å finne løsninger og tilby trygghet. Dette har de tilbudt i mange tiår og de har ingen planer om å gi seg.

Boligbyggelagene er ikke døgnfluer. Styrelederen kan være trygg på at han kan se sine kontakter i boligbyggelagene i øynene om flere år og se at alt var gjort i deres egen interesse.

Etter å ha jobbet i boligsamvirket i mange år er jeg fremdeles ikke helt sikker på alt boligbyggelagene selger, og hva de gjør når de er på jobb. Men jeg vet at det er god nattesøvn de tilbyr. Det trenger vi, for det kommer fra tid til annen til å dryppe fra alle tak.

Tilbake
Forfatter
Øystein Wee
Seniorrådgiver
ow@nbbl.no
Neste innlegg
Norske borettslag og sameier – den mest klimavennlige boformen
Forrige innlegg
Er en tredje boligsektor svaret?