Det ingen vil fortelle deg om statsbudsjettet
De siste 20 årene har yrkesdeltagelsen falt fem prosent. I Sverige har den økt to prosent. Var det dette vi skulle bruke oljepengene på?
Statsbudsjettet kom denne uken og som makroøkonom gir jeg litt honnør til regjeringen for at de faktisk holdt igjen noe på oljepengebruken. Riktignok pyntet de på tallene ved å inkludere engangseffekter fra klimakvotesalg, men de ligger godt under handlingsregelen og anerkjenner de langsiktige statsfinansielle utfordringene. Tiden der det er noe til alle på budsjettet går nemlig mot slutten.
Strukturell bekymring
Regjeringen var muligens smålig mot barn med behov for tannregulering og briller, men det er ikke tema i dette blogginnlegget. Min bekymring her dreier seg verken om enkeltsaker eller politisk innretning på budsjettet. Tvert imot så er det en strukturell bekymring som har pågått i flere år. Er vi i ferd med å kaste bort oljeformuen?
På overflaten så skinner solen på en oljesmurt norsk økonomi.
De siste 10-årene har vi hatt en enorm velstandsøkning. Mens andre land var sykmeldt i flere år etter finanskrisen i 2008, fikk vi knapt en mild forkjølelse her hjemme. Norge er annerledeslandet. Denne tweeten fra Tom Staavi oppsummerer det ganske greit: «På 20 år har oljefondet gått fra 222 milliarder til 9700 milliarder kroner. Med en handlingsregel på 3 prosent, er det potensielle bidraget til budsjettet gått fra ca 7 milliarder til 291 milliarder. Det forteller ganske mye om hvor privilegerte vi er.»
Veldig karikert er Norge milliardærarvingen som aldri har opplevd økonomiske krav eller begrensninger.
Det er flott, men det kan gi utfordringer den dagen pengestrømmen/oljen tar slutt. Vi økonomer kaller det Hollandsk syke.
Og selv om Norges håndtering av oljeformuen er et eksempel til etterfølgelse, er det kanskje naivt å ikke tro at vi allikevel har et snev Hollandsk syke. Og ikke noe sted blir det tydeligere enn i vår fallende yrkesdeltagelse. «Arbeid for alle» har blitt til «å nave».
Bortforklaring
Enhver spinndoktor vil strekke tre fingre i været for å bortforklare dette med følgende:
1. Automatisering. Roboter og teknologien tar de manuelle jobben.
2. Innvandring. Innvandrere har lavere yrkesdeltagelse.
3. Eldrebølge. Eldre jobber mindre, og vi blir som kjent stadig eldre.Dette er naturligvis pølsevev. Ja, muligens forklarer det noe av nedgangen. Men Sverige har også gleden av automatisering. De har hatt høyere innvandring. Svensketilstander, ikke sant? Og ikke minst, som resten av den vestlige verden, har de også en eldrebølge. Dette forklarer ikke hvorfor vi RELATIVT sakker akterut. De siste 20 årene har yrkesdeltagelsen i Sverige økte med to prosent. I Norge har den falt fem prosent!! En urovekkende utvikling.
Hvorfor er det slik?
Det er få ting som er viktigere for norske politikere enn å finne ut hvordan vi skal snu denne trenden. For oljen tar slutt en dag. Det har vært flust av kandidater lansert som «den nye oljen». Er det teknologi? Laks? Kunnskap? Blockchain? Boligbygging? … Forslagene er fånyttes. Sannheten er at det ikke finnes noen ny olje. Det kan se ut som at det som gjenstår kun er hardt arbeid.
Yrkesdeltagelse. Prosentvis endring siste 20 år:
