Utleieboligpolitikkens runddans

40 år etter at NBBL ble stiftet lanserte NBBLs «Ungdomsutvalg» ideen om utleieboliger i regi av boligbyggelag. Men etablering av nye utleieboliger var ikke i tråd med sentrale drivkrefter ved etableringen av boligsamvirket: Å bekjempe «leiegårdsvesenet» og fremme boligeie gjennom borettslag.

Bakgrunnen for forslaget i 1986 var avviklingen av prisreguleringen på borettslagsboliger, og galopperende boligpriser. Da den boligøkonomiske virkeligheten – liberalisering og kutt i boligsubsidier – ble fremskyndet av Willoch-regjeringen, mente Ungdomsutvalget at det var nødvendig med et rimeligere «førsteskritt» inn i boligmarkedet. Utvalget hadde særlig i tankene utleieboliger for ungdom integrert i ordinære borettslag, der ungdom som hadde vokst opp der skulle ha fortrinnsrett. Boligene skulle ha et minimumsareal på 25 kvm, og begrenset botid på inntil 3 år.

Stabile bekymringer

Hopper vi 34 år fram i tid – og til et nylig avholdt «innspillsmøte» i Kommunal- og moderniseringsdepartementet – var temaet: Hvordan skape bedre forhold på leiemarkedet? Hvor mange tilsvarende møter som har vært avholdt på politisk nivå siden 1986, er det neppe noen som vet, men jeg har i alle fall vært på ganske mange.

Særlig fokus på etablering av «rimelige leieboliger» var det på slutten av 1990-tallet i forbindelse med stortingsmeldingen «Om boligetablering for ungdom og vanskeligstilte». Et flertall av de politiske partiene gikk den gang inn for at det årlig burde etableres 4-5.000 økonomisk gunstige utleietilbud, inkl. studentboliger. Men selv om det ble fattet politiske vedtak, og etablert nye ordninger i Husbanken, ble det aldri bygd noe i nærheten av så mange som målsetningen.

Ved regjeringsskiftet i 2005 tok derfor den rød-grønne Stoltenberg-regjeringen ny sats, og gikk i regjeringserklæringen inn for et omfattende program for ikke-kommersielle utleieboliger. Ikke én eneste bolig ble reist med basis i dette «omfattende programmet». I Soria-Moria II-erklæringen 4 år etter, ble forståelig nok hele målformuleringen strøket.

Fornyet interesse

Og nå er politikerne i gang igjen – ikke minst i Oslo – hvor byrådet har formulert ambisiøse mål om «en tredje boligsektor». At også regjeringskretser nå synes å ha økt oppmerksomhet på leiemarkedet, er definitivt grunn til å notere seg med avventende interesse. Dette føyer seg for øvrig inn i et europeisk bilde der bevisstheten om en tilstrekkelig bred og velfungerende leiesektor, har økt etter finanskrisen i 2008/9. Bevisstheten blir trolig forsterket i kjølvannet av koronakrisen.

På innspillsmøtet i Kommunal- og moderniseringsdepartementet i mai, var også boligbyggelaget Usbl til stede. De argumenterte for bedre rammebetingelser for profesjonell boligutleie i Norge. Og dermed er vi nok ved hovedutfordringen: Vil vi igjen oppleve lokale- og sentrale politikere som ønsker et bedre og mer velfungerende leiemarked, men som samtidig ikke er i stand til å stable på beina en politikk som fører til målet?

Leie før eie

Faren for dette er overhengende. Og det er synd, for den boligpolitiske utfordringen er lett å få øye på: Det er nærmere 600.000 husholdninger som leier i dag (nesten ¼). I denne gruppa er unge og enslige med svak økonomi sterkt overrepresentert. Er det ikke da spesielt viktig at disse møter ryddige og ordnede boforhold til overkommelige priser? Flere enn meg synes det. Derfor er det veldig positivt at Usbl så klart signaliserer at de gjerne vil være del av en satsing på å forbedre forholdene på leiemarkedet.

Boligbyggelagenes hovedprodukt/bidrag til samfunnet vil alltid være andelsboliger til kjøp og eie, men de aller fleste unge mennesker starter sin boligkarriere på leiemarkedet. At boligsamvirket kan tilby yngre medlemmer et tidsbegrenset leieforhold før man er i økonomisk posisjon til å kjøpe, er like aktuelt i dag som i 1986. Dette er ikke et brudd med eierlinja, men heller en støtte til den.

Hvorfor så politisk vanskelig?

Hadde det politiske flertallet fra slutten av 1990-tallet fått vedvarende gjennomslag for bygging av 4-5.000 rimelige utleieboliger pr. år, ville vi i dag nærmet oss 100.000. Organisert riktig, kunne disse boligene utgjort et viktig korrigerende og disiplinerende tilbud på utleiemarkedet – ikke minst i de større byene. Men det ville høyst sannsynlig ha kostet mye penger. Langt mer enn hva det ville vært politisk mulig å få gjennomslag for gjennom en så lang tidsperiode. Og her ligger nok hovedforklaringen på det store spriket mellom mål og faktiske resultater mht. tilbudet av utleieboliger: Det er ikke tilstrekkelig politisk vilje til å prioritere store økonomiske midler til dette formålet. Politikere i mange partier er rett og slett sterkt i tvil om de boligpolitiske resultatene ville stå i rimelig forhold til den økonomiske innsatsen.

Mange politikere mener dessuten at betydelig satsing på utleieboliger vil gi en ny, og uønsket kurs i boligpolitikken. I Norge har vi etablert en bolig- og skattepolitikk som i sterk grad har stimulert folk til å kjøpe seg bolig. Oppslutningen om dette hovedsporet er massiv, mens det er langt mindre enighet om behovet for et sidespor bestående av en mer aktiv politikk for utleieboliger. På tross av mange fagre ønsker for et bedre utleiemarked, er det derfor høyst tvilsomt om det er politisk mulig å få tilstrekkelig oppslutning om tiltak som virkelig vil monne overfor et nokså stort og sammensatt marked for utleie av boliger.