Økt boligskatt svekker den norske eierlinjen
Norge har nedsatt en ny skattekommisjon primært for å se hvordan beskatning av næringsliv, formue og utbytte kan bli mer konkurransedyktige for bedrifter, eiere og for nyskaping. Det er i utgangspunktet et viktig arbeid. Men dersom det hele munner ut i at man vil veksle skattelettelser for disse gruppene ved at regningen sendes videre til vanlige boligeiere gjennom økt skatt på bolig, er vi på feil spor.
Den norske eierlinjen i boligpolitikken er en av bærebjelkene i velferdssamfunnet vårt. At folk flest eier sin egen bolig, er ikke et historisk sammentreff, men resultatet av målrettet politikk over flere tiår.
I dag eier nesten 80 prosent av husholdningene egen bolig, og mer enn 90 prosent er boligeiere i løpet av livet. Det har bidratt til høy grad av økonomisk trygghet, mindre formuesforskjeller, og et samfunn preget av stabile bomiljøer, godt vedlikehold og langsiktighet.
Å eie egen bolig gir forutsigbarhet i hverdagen, insentiver til å spare og investere, og mulighet til å bygge egen formue over tid. Når folk eier, eier de også sin egen fremtid. Når flere må leie, er det andres formue man betaler til.
Derfor er det grunnleggende problematisk å møte skatteomlegging på arbeid og kapital med økt boligskatt. Det vil gjøre det dyrere å eie egen bolig, og det vil gjøre det dyrere å bo. Over tid vil dette kunne presse flere ut av eierskap og inn i leiemarkedet.
Det er neppe en ønsket utvikling i et land som historisk har lykkes med å unngå at folks hjem i stort omfang er andres private næringsdrift, slik tidligere statsminister Trygve Bratteli formulerte det.
Dessverre var det nettopp dette den forrige skattekommisjonen, Torvik-utvalget, ønsket å endre da hele deres innstilling var basert på målet om et såkalt nøytralt skattesystem. Et system som ikke påvirker folks atferd og hva slags boligform de ønsker. Mitt svar er at Norge ønsker at flest mulig har mulighet for å eie egen bolig, ikke færre.
Boligformue er jevnere fordelt enn annen formue, og bidrar til å redusere formuesforskjeller. En skatteveksling, der redusert skatt på finansformue kompenseres med høyere boligskatt vil alt annet likt øke forskjellene her til lands.
Det er faktisk det at vi i så stor grad eier egen bolig og sparer i denne, som gjør forskjellene mindre. Videre er det mange med lave eller middels inntekter som eier bolig, blant annet pensjonister, men også uføre og trygdemottakere. Disse vil ikke få glede av lavere skatt på arbeid eller utbytte, men vil fullt ut merke økt boligskatt. En skatt basert på boligens verdi, uavhengig av inntekt, vil derfor ramme usosialt.
De siste årene har kostnadene ved å bo økt kraftig. Boligprisene har steget over tid, rentene, kommunale avgifter har blitt høyere, strømprisene mer uforutsigbare og vedlikehold dyrere. For mange husholdninger er det liten økonomisk buffer igjen. Flere enn tidligere har ikke råd til egen bolig. Å legge ytterligere skatt på bolig på toppen av dette, vil oppleves som urimelig og bidra til økt økonomisk utrygghet.
Forslag om å innføre skatt på den såkalte beregnede fordelen eller leieverdi av egen bolig er særlig problematisk. Det innebærer å skattlegge en fiktiv inntekt, noe som tidligere er forlatt nettopp fordi det manglet legitimitet i befolkningen.
Det er vanskelig å forklare folk hvorfor de skal betale skatt for å bo i sitt eget hjem, særlig når den faktiske betalingsevnen ikke tas hensyn til.
Bolig er ikke først og fremst et investeringsobjekt. Det er et velferdsgode. Skattesystemet bør reflektere dette, ikke undergrave det. Når en skattekommisjon nå skal tenke nytt, må den bygge videre på det som har fungert godt i Norge. Ja, der vi skiller oss positivt ut i forhold til de fleste andre land.
Svaret på ønsket om lavere formuesskatt og utbytteskatt for de det gjelder, kan ikke være å gjøre det dyrere for folk flest å bo. Nå må Skattekommisjonen bestå testen på at Norge fortsatt kan være et land hvor flest mulig eier sin egen bolig.
Dette debattinnlegget ble først publisert i Dagsavisen