Ny kostnadbølge på trappene?
I januar i år varslet Norges Bank at styringsrenten trolig skulle settes ned i løpet av året. Da de avholdt sitt andre rentemøte før påske, var imidlertid budskapet snudd. «Vurderingen vi nå har av inflasjonsutsiktene, tilsier at det trolig vil være riktig å sette renten opp på et av de nærmeste rentemøtene.» Sentralbankens siste prognose antyder at styringsrenten kan bli satt opp én til to ganger i løpet av det kommende året.
Helomvendingen skyldes altså inflasjonsutsiktene. Fra desember i fjor til mars i år ble anslaget for konsumprisveksten i inneværende år oppjustert fra 2,4 prosent til 3,4 prosent. Det er i hovedsak tre grunner til at utsiktene har endret seg: For det første har prisveksten vist seg mer vedvarende enn tidligere antatt. For det andre harforventningene til lønnsveksten økt. I april i år ble partene i frontfaget enige om en lønnsramme på 4,4 prosent, noe høyere enn Norges Bank la til grunn for noen måneder siden.
Den tredje årsaken kommer utenfra. Krigen i Midtøsten har gitt kraftige økninger i olje- og gassprisene de siste ukene. Også prisen på andre råvarer har økt. Dette gir økte kostnader internasjonalt. Transport og produksjon blir dyrere, og vi får høyere importpriser her hjemme. Slike sjokk merkes fort også for forbrukere. Drivstoffprisene har økt verden over.
Når økonomien er avhengig av verden rundt
Det er stor usikkerhet om den videre utviklingen. Det globale inflasjonsbildet vil blant annet avhenge av hvor lenge konflikten varer og når skipstrafikken gjennom Hormuzstredet normaliseres, og verden får mer normal tilgang på etterspurte varer. Dersom konflikten trekker ut i tid, og råvareprisene forblir høye over en lengre periode, vil dette gi større og mer varige utslag i konsumprisveksten.
Når kilden til inflasjonen kommer utenfra, gjennom globale innsatsvarepriser, blir renten et mindre treffsikkert virkemiddel enn dersom prisveksten er drevet av høy etterspørsel her hjemme. Da blir også sentralbankens jobb med å fastsette renten vanskeligere.
Hvilke hensyn skal Norges Bank la veie tyngst?
Norges Banks operative mål i pengepolitikken er en inflasjon som over tid er nær 2 prosent, samtidig som pengepolitikken skal bidra til høy og stabil sysselsetting. I vurderingen av rentenivået må sentralbanken derfor veie flere hensyn opp mot hverandre, blant annet utviklingen i inflasjon, økonomisk aktivitet og arbeidsmarked.
Kostnadsøkninger her hjemme som skyldes internasjonale forhold, vil i seg selv virke bremsende på økonomien. Bedriftene opplever at innsatsvarene blir dyrere. De virksomhetene som kan, vil da sende deler av regningen videre til salgsprisene. Det gir høyere priser for husholdningene, og kjøpekraften dempes.
Men Norge har også egne drivere
Inflasjonen i Norge er fortsatt over målet. Konsumprisveksten har det siste halvannet året holdt seg nær tre prosent. Den forhøyede prisveksten skyldes i stor grad innenlandske forhold, som høy lønnsvekst.
Samtidig er ikke situasjonen i norsk økonomi spesielt opphetet. Fastlandsøkonomien har vokst i nær normal marsjfart det siste året. Arbeidsledigheten har gradvis krøpet opp fra lave nivåer til et mer normalt nivå. Undersøkelser tyder på at aktiviteten og kapasitetsutnyttingen i de fleste deler av økonomien er tett på normalen, men enkelte næringer, blant annet i bygg- og anleggsvirksomhet, står i en tråere situasjon. Her er konkursene økende.
Det er altså mye som tyder på at norsk økonomi ikke trenger å bremses. Det er også usikkerhet rundt hvor mye rentebrems norsk økonomi tåler.
Vi merker det på lommeboka
For husholdningene har de siste årene vært preget av høy prisvekst og økte renter. Mange opplever fortsatt en strammere økonomisk situasjon enn tidligere. Samtidig har flere brukt opp sparebufferne som ble bygget opp under pandemien, og renteutgiftene har økt betydelig på kort tid.
I en slik situasjon er det viktig at Norges Bank går forsiktig frem i rentesettingen. Fremover vil utviklingen i både internasjonal økonomi og norsk økonomi være avgjørende. Varigheten av krigen i Midtøsten, utviklingen i råvareprisene, lønnsoppgjørene og etterspørselen i norsk økonomi vil alle spille inn.
Usikkerheten er med andre ord fortsatt stor. Det gjør også at forventningene til renteutviklingen kan endre seg raskt, slik vi har sett den siste tiden.