Vi trenger en gjenbrukspolitikk for boliger
Ansvaret for å koordinere regjeringens arbeid med FNs bærekraftsmål, ble i statsråd flyttet til kommunal- og boligministeren i forbindelse med endringene i regjeringen. Endringen er verken stor eller mye kommentert i ettertid, men kan vise seg å være et spennende og konstruktivt grep samtidig som det forplikter.
De første tiårene etter krigen dreide boligpolitikken seg nesten utelukkende om å sørge for nok nye boliger. De aller fleste av oss finner nå trygghet og selvstendighet i å eie eget hjem. De siste tiårene har oppmerksomheten i økende grad dreid seg om å bidra til at vanskeligstilte kan skaffe seg og beholde en egnet bolig, som det nå i heter Husbankens samfunnsoppdrag for 2020. Dette er bra, men kanskje er tiden inne for å formulere et boligpolitisk bærekraftoppdrag også for den eksisterende boligmassen.
Oppgradering av bygg er mer klimavennlig enn å bygge nytt
Hvor og hvordan vi bor, hvordan boligene holdes vedlike og målet om at flest mulig som ønsker det skal kunne eie sin egen bolig, handler i stor grad om klimamessig, sosial og økonomisk bærekraft. For den tredjedelen som eier og bor i boligblokker og rekkehus ofte organisert som borettslag eller sameier, er det sannsynlig at beboerne møysommelig sørger for nødvendig vedlikehold – slik at både bostandard og boligverdier holdes vedlike. Motsatt er det svært vanskelig å se for seg at et flertall av beboerne går inn for å rive for å bygge noe nytt.
Samtidig som behovet for rehabilitering er stort for mange bygg fra perioden 1950-1990, lekker store deler av eksisterende boliger energi. Energi som kunne brukes til elektrifisering av transport, industri og sokkelen. Oppgradering av bygg er ofte klimamessig bedre enn å bygge nytt, da mye av fotavtrykket allerede er foretatt. Men skal rehabiliteringen bidra til utslippsreduksjoner må byggene gjøres langt mer energieffektive, og kloke areal- og materialvalg foretas.
Ut fra et bærekraftperspektiv har altså våre beboereide boligselskaper et innebygd fortrinn.
Men ser man på samme tid det fremtidsrettede bærekraftpotensialet i disse bygningene? I stor grad gjør vi det. Fra mange hold fremmes ideer til hvordan man kan tilføre særlig eldre boligblokkbebyggelse økt bærekraft – både miljømessig og sosialt. Fra et miljøperspektiv kan mer skje enn fornuftig etterisolering. Lokal energiproduksjon for eksempel basert på solceller har stort potensialet akkurat som bedre utbygde systemer for lading av elbiler. Med bakgrunn i et økende antall eldre beboere fremmes det ønsker og ideer om å gjøre gamle blokker mer tilgjengelige og trivelige å bo i. Etterinstallering av heis og etablering av fellesarealer som sosiale møteplasser er blant de ting som kan realisere et slikt mål.
Dagens virkemidler og lovverk må tilpasses behovet for bærekraftig opprusting
Den norske boligmodellen fungerer godt, og beboere i norske borettslag og sameier sparer i egen bolig og betaler selvfølgelig selv vedlikehold av egen eiendom. Men skal vi hente ut de virkelig store samfunnsmessige effektene som reduserte klimautslipp og en mer aldersvennlige boliger når eldrebølgen kommer må dagens virkemidler gjennom institusjoner som Enova og Husbanken, samt skatteregler og lovverk, gjennomgås for å se hvordan disse er tilpasset et økende behov for bærekraftig opprusting av den eldre blokkbebyggelsen.
Det er lett forståelige at et borettslag eller sameie ikke velger de mest omfattende oppgraderingene: Å få minst 2 av 3 beboere/eiere til å gå inn for kostbare og kompliserte investeringer i nye omfattende energiløsninger, heiser eller påbygg er ofte svært krevende. Med en gjennomsnittlig botid for blokkbeboere på ca. 10 år, vil flertallet som oftest være opptatt av å holde blokkene i god hevd, men mindre opptatt av større investeringer som gir nytte med en lang tidshorisont.
Ønske om en mer offensiv statlig og lokal politikk
At arbeidet med å se sammenhengene og regjeringens samlede arbeid for bærekraftsmålene, enten det dreier seg om klima, økonomi eller sosiale forhold, nå er samlet hos statsråden som har ansvaret for så vel kommuner, forvaltningen ellers, plan og bolig er et første lovende skritt. Det er nemlig behov for å etablere en mer offensiv statlig og lokal politikk for å utløse potensialet som eksisterer.
