Vi trenger et trepartsamarbeid for økt boligbygging
Andelen er gjennom to tiår blitt mindre og mindre i byer og pressområder i takt med den kraftige boligprisveksten. Årsaken er at det er flere personer som ønsker å kjøpe bolig, enn det er boliger til salgs. Det er en grunnleggende ubalanse, og eneste løsningen som kan dempe boligprisveksten er å bygge vesentlig mer. Skal det skje, må alle med ansvar bidra ekstraordinært, og vi må hindre at partene stadig skylder på hverandre for manglende boligbygging.
I arbeidslivet samarbeider arbeidsgivere, arbeidstakere og myndigheter ypperlig om spillereglene seg imellom. Det er ingen grunn til at boligbyggere, stat og kommune ikke kan gjøre det samme for en ekstraordinær innsats for økt boligbygging. Ingen av aktørene har alt ansvar for et velfungerende boligmarked alene. Løsningen kan være et forpliktende trepartssamarbeid for økt boligbygging.
Kommunene har ansvaret for å planlegge og gjøre tomter byggeklare, men bruker stadig lengre tid på jobben. I Oslo har saksbehandlingstiden økt med 386 dager fra 2019 til 2020. Hovedstaden er ikke alene. I Drammen, Fredrikstad, Tromsø og mange andre kommuner går utviklingen feil vei og sender boligprisene til himmels på grunn av mange års saksbehandling og manglende boligbygging. Det kan ikke bygges en eneste bolig i dette landet uten at kommunene planlegger og godkjenner dem. Det beskriver godt hvor stor brems kommunene kan være. Men det beskriver også hvilken positiv kraft de kommunene som alltid har mer enn nok byggeklare tomter kan være for boligbygging og muligheten til å etablere seg gjennom rask og forutsigbar saksbehandling. Kommunene må være aktive pådrivere for tilstrekkelig boligbygging, ikke bare passive behandlere av innsendte søknader.
Staten «eier» plan- og bygningsloven og det tekniske regelverket. For at plan- og byggesaksprosessene skal gå fortere må staten ta et ekstraordinært ansvar for å forenkle lov og forskrifter, standardisere det tekniske regelverket og digitalisere planprosessene. Stat og fylkeskommunene må samtidig heve terskelen ytterligere for bruk av innsigelser. Boligbygging må rett og slett få forkjørsrett i en tid med så grunnleggende ubalanse mellom tilbud og etterspørsel. Alternativet er størres sosial ulikhet mellom de som eier en bolig, og de som sliter med å komme innenfor. Eierandelen har gått kraftig ned blant de som tjener lite. Fortsatt kraftig boligprisvekst truer den norske boligmodellen der de aller fleste har muligheten til å eie egen bolig og formuesforskjellene derfor er mindre enn i de fleste andre land.
Boligbyggerne må på sin side bygge mer når tillatelsene foreligger, og bygge der etterspørselen er størst. Gjennom Bygg21-samarbeidet er det også systematisert kunnskap om beste praksis, utarbeidet veiledere og gitt anbefalinger til mer effektive byggeprosesser. Både boligbyggere og myndigheter må ta disse anbefalingene i aktivt bruk i en felles dugnad for å øke boligbyggingen og til en kostnad flere har råd til. Større variasjon i det som bygges vil gjøre at flere kan finne det de etterspør. Borettslagsformen med lav andel innskudd er allerede en modell som passer mange. I tillegg har mange boligbyggelag og noen andre utbyggere lansert ulike alternative veier for å hjelpe flere inn på boligmarkedet gjennom ordninger som leie-til-eie og Deleie. Slike ordninger gjør det mulig for etablerere uten tilstrekkelig egenkapital eller foreldre som kan hjelpe å eie sin egen bolig. Sammen må bransjen og myndighetene identifisere hvilke rammebetingelser som skal til for at antallet boliger som bygges og formidles gjennom slike ordninger økes. Dagens regelverk er laget før disse ordningene så dagens lys.
Løsningen på et bedre boligmarked er at de tre viktigste aktørene spiller på samme lag.
Denne kronikken ble først publisert i Dagbladet 13.07.2021