Klima eller unge og barnefamilier – ja takk, begge deler!

En sentral del av Norges klimapolitikk er å fortette byer og tettsteder «innenfra og ut». I praksis betyr det prioritering av sentrale boligprosjekter foran perifere. Det skal føre til mindre bilbruk, økt kollektivtransport og reduserte klimagassutslipp. I NBBL er vi også opptatt av fortetting nettopp av den grunn. Ulempen er at det kan utelukke flere fra boligmarkedet.

Dyrt å bygge – attraktivt å bo

Det er dyrt å bygge sentralt, og attraktivt å bo sentralt. Høye boligpriser utelukker stadig flere boligkjøpere. Unge og familier i etableringsfasen med lave eller moderate inntekter har ikke råd. Et viktig spørsmål som kan stilles ved en slik politikk er: vil prioritering av bygging i dyre områder gjøre at terskelen for å kjøpe blir for høye for et økende antall boligsøkende?

Begrepet «sosial bærekraft» kan inneholde mye. Jeg skal ikke våge meg på en definisjon. Men i FN-systemet dreier bærekraft seg om å ta vare på våre behov i dag, uten å ødelegge framtidige generasjoners muligheter til å dekke sine.

Er det sosialt bærekraftig å fortrenge viktige befolkningsgrupper fra å bo sentralt i byen?

Og hvilke grupper mister muligheter i markedet når staten hindrer nye rimeligere boliger i randsonen av byer og tettsteder? Hva skjer med boligområdene og samfunnet vårt når inntekt og formue bestemmer hvor du skal bo?

Vi har allerede et samfunn med til dels store sosiale og økonomiske forskjeller. Prisene i boligmarkedet skiller også mellom rik og fattig. Noen har råd til å bo i ambassadestrøket i indre by, andre må ta til takke med mindre «fine» strøk, ofte langt fra pulserende urbant liv.

Undergraver klimavennlig fortetting eierlinja?

Det nye er at dette skillet ikke lenger skjer som følge av markedets preferanser for beliggenhet og attraktivitet. Nå er det statlig politikk å stimulere kommunene til å planlegge fortetting sentralt, og sette foten ned for andre planer. Faktum er at boliger utenfor byen er rimeligere og gir mulighet for de med lavere inntekt, men også for de som bevisst ønsker å bo utenfor storbyen. Slik bygging stoppes ofte fordi klimavennlig fortetting skal prioriteres. Nye boliger blir for de få. Noen sier at denne utviklingen undergraver eierlinja i norsk boligpolitikk, hvor flest mulig skal ha mulighet til å eie sin egen bolig. Flere dyre boliger ekskluderer flere fra å kjøpe.

Dette er ett av temaene som tas opp i et arbeid som Kommunenes Sentralforbund har gjennomført.

I en rapport fra Asplan Viak blir det stilt spørsmål om bærekraftig by- og tettstedsutvikling har hatt for ensidig fokus på klima, areal og transport, og i for liten grad sosioøkonomiske hensyn og bolig for alle.

Vanskeligstilte, barnefamilier og andre boligsøkere med «vanlige inntekter» bør vel også sikres mulighet for å bo i en klimavennlig by- og tettstedsstruktur, herunder muligheter til å eie egen bolig. Skal dette være mulig må det planlegges for det i den nære by og tettstedsstrukturen, ikke bare i knutepunkter og transformasjonsområder.

God boligplanlegging balanserer flere hensyn

Det er viktige dilemmaer som tas opp til politisk diskusjon her. Mye tyder på at pendelen har svingt for langt i retning av at fortetting er svaret på alt. Men hva er spørsmålet? God planlegging handler om å balansere flere hensyn. Jeg mener regjeringen må styrke hensynet til en balansert boligforsyning i sin politikk. Og det handler om mye mer enn raske planprosesser, enklere byggeregler og fortetting sentralt.

Her er det naturlig å se nærmere på muligheter for justering av virkemiddelapparatet for å styrke eierlinja. Som for eksempel oppmyking av statlige føringer for kommunal planlegging som stanser all boligbygging som ikke skjer sentralt, og å styrke hensynet til boligforsyning i byvekstavtalene.

Det må bli enklere å kjøpe egen bolig, ikke vanskeligere.