NBBL rapporterte tidligere i år om dramatikken rundt den såkalte "Dutch case". Etter fire år med forhandlinger, kom EU-kommisjonen og den nederlandske regjeringen mot slutten av 2009 endelig til enighet om konkurranseforhold og statstøtteregler for landets mange boligselskaper.

Innholdet i avtalen legger sterke restriksjoner på hvordan nederlandske boligselskaper får operere, noe som har utløst stor bekymring i mange boligpolitiske miljøer - ikke bare i Nederland.

Saken er nå kommet inn i en ny fase. 133 boligsosiale organisasjoner i Nederland har nylig sendt en protest til Kommisjonen omkring saken. Protestskrivet er støttet av nederlandske leietakerorganisasjoner og den europeiske paraplyorganisasjonen CECODHAS - Housing Europe. Innholdet i saken har også fått EU-parlamentarikere til å reagere, så vi har sannsynligvis ikke sett siste akt i dette boligpolitiske dramaet.  

 

Hva er saken?
For 5 år siden uttrykte Kommisjonen tvil om hvorvidt det nederlandske boligsosiale systemet var i tråd med EUs konkurranseregler. For Kommisjonen framsto det som urimelig at mer enn 30 % av boligmassen i landet skulle motta statlig subsidiering for å kunne bosette "de mest sårbare", som Kommisjonen uttrykte det. I etterkant av denne første EU-reaksjonen har det foregått diverse utredninger og korrespondanse mellom Kommisjonen og nederlandske myndigheter - som til slutt resulterte i en skriftlig avtale som ble notifisert mot slutten av 2009. Se artikkel om samme sak i  januar.

 

Inntekts- og leietak
I avtalen introduseres det et inntektstak på 33.000 Euro for de som heretter skal få bo i de nederlandske boligsosiale organisasjonenes boligmasse, og det understrekes at innsatsen skal konsentreres om de økonomisk svakstilte. Det er særlig inntektstaket som i første omgang har vært utsatt for den mest massive kritikken. Det faktum at avtalen også introduserer et leietak på max 650 Euro pr. mnd., har i første omgang fått mindre oppmerksomhet, men det er åpenbart at de nederlandske boligorganisasjonen heller ikke syns noe særlig om denne formen for overstyring.

 

Mellomgruppen ekskludert
I pressemeldingen som følger protestskrivet til Kommisjonen er det situasjonen til de mange som vil rammes av inntektstaket som blir problematisert: En halv million hushold vil bli ekskludert, er den sentrale påstanden i oppropet. I særlig grad framholdes det at husholdninger med to inntekter vil bli presset ut av det regulerte leiemarkedet i Nederland.

 

Mange av husholdningene som blir liggende rett over det etablerte inntektstaket vil ha problemer med å finansiere et kjøp av en egen bolig. Samtidig er det få rimelige leieboliger i det åpne markedet. Det blir dermed hevdet at store grupper vil falle mellom det boligsosiale og det private markedet.

 

Tilstopping og segregasjon
Siden inntektstaket ikke skal ha tilbakevirkende kraft - i den forstand at man ikke kaster ut folk med for høy inntekt som bor i disse boligene i dag - ser men nå at denne gruppen i mindre grad flytter ut av boligen de bor i. Signalene om innføring av et inntektstak kan altså føre til en betydelig reduksjon i tilgangen på nye boliger (leiekontrakter) til førstegangsleietakere. Noe som i så fall i særlig grad vil ramme ungdommen. 

 

I et lenger perspektiv frykter de boligsosiale organisasjonene at innføring at inntektstakt vil føre til en konsentrasjon av lavinntektshold i bestemte boligområder, og dermed til økt segregasjon - som vil ha store negative konsekvenser på bomiljø og boforhold. 

 

Subsidaritetsprinsippet
På det overordnede plan vil nok de største og mest avgjørende protester mot den aktuelle avtalen komme rundt nærhetsprinsippet som gjelder i EU. Dette prinsippet innebærer at beslutninger skal fattes på det mest hensiktsmessige forvaltningsnivå. Det vil blant annet si at problemer som best kan løses av de enkelte medlemsstater, skal overlates dem.

 

Mange vil derfor hevde at Kommisjonen her bryter dette prinsippet på det groveste. At kommisjonen skal sitte i Brussel å mene noe om inntektstak og husleienivåer i en enkelt medlemsstat, hører etter manges mening ingen steder hjemme. Som det sies i protestskrivet: Brussel har her lagt seg opp i noe som ikke er deres sak.

 

Konkurranseregler og universalitet
De første reaksjonene som har kommet fra EU-parlamentarikere mot Kommisjonen i denne saken, dreier seg nettopp om nærhetsprinsippet. Det er derfor ikke usannsynlig at Kommisjonen må trekke tilbake detaljer i avtalen.

 

På den annen side: Det grunnleggende problemet som avtalen avdekker, er at et universalistisk leiesystem (åpent for alle), trolig er på kollisjonskurs med EUs konkurranseregler. EUs mer prinsipielle knute er derfor hvordan de skal løse dette.

 

En mulighet er at Kommisjonen (etter hvert) faktisk aksepterer at ulike land har ulik boligpolitikk - selv om de ikke er like begeistret for alle varianter. En annen mulighet er at EU går inn på en vei hvor de vil pålegge en rekke land å legge om sin boligpolitikk. Det er denne veien de har slått inn på overfor Nederland. Men selv om EU i første omgang skulle lykkes her, er det mange som tviler på at land som Danmark, Sverige og Østerrike vil legge seg like flate. Om The Dutch case vil drives inn i et slikt spor, gjenstår imidlertid å se.