Boligpolitisk EU-dramatikk

Etter fire år med forhandlinger, kom EU-kommisjonen og den nederlandske regjeringen mot slutten av 2009 til enighet om konkurranseforhold og statstøtteregler for landets mange boligselskaper. Innholdet i avtalen legger sterke restriksjoner på hvordan nederlandske boligselskaper får operere, noe som har utløst stor bekymring i mange boligpolitiske miljøer - ikke bare i Nederland. Vil EU-kommisjonens avtale med nederlandske myndigheter få betydning for andre lands handlingsrom i boligpolitikken?

 

Stor allmennytte
Den allmennyttige profilen på nederlandsk boligpolitikk har stått sterk gjennom mange tiår. Over 1/3 del av alle boliger i Nederland er leid ut av boligsosiale selskaper som tilbyr boliger til rimelige priser. Og ikke minst viktig: Boligene har representert et åpent tilbud til alle - uansett inntekt og sosial situasjon. Et slikt "universalistisk sosialt leiesystem" er noe en finner i et fåtall europeiske land; herunder Danmark og Sverige. I begge våre naboland går denne boligformen under betegnelsen allmennyttige boliger; selv om det også er betydelige forskjeller i hvordan disse boligsystemene er bygd opp og drives.

 

Spisse tilbudet
Hovedelementet i avtalen som nå foreligger, er at de nederlandske boligselskapene nå må spisse boligtilbudet sitt til bestemte målgrupper; dvs. til sosialt svake grupper og til bestemte nøkkelyrkesgrupper (certain categories of key workers). For som kommisjonen utrykker det i sin pressemelding: Det er viktig å sikre at statlig støtte ikke blir brukt til kommersiell virksom­het og at fordelingen av boliger skjer på en gjennomsiktig måte etter objektive kriterier.

Kommisjonen er temmelig konkret i sin angivelse av hvilke andeler av boligene som må tilfredsstille strenge kriterier i forhold til målgruppen: 90% av boligene i hvert bolig­kompleks må leies ut til den predefinerte målgruppen av sosialt vanskeligstilte, mens 10% kan leies ut til andre grupper - men også disse boligene må leies ut på basis av objektive kriterier med et element av sosial prioritering. Kommisjonen hevder at dette gir en mix som skal fremme sosial integrering (social cohesion).

 

Avtalen har samtidig definert et inntektstak som er forholdsvis høyt for "målgruppen": Enkeltpersoner må ikke ha en inntekt som overstiger 33000 Euro pr. år; dette omfatter hele 43% av befolkningen i Nederland. Men selv om det kan hevdes at dette fortsatt gir en forholdsvis vid målgruppe for de nederlandske boligselskapene, reageres det klart fra samme hold. I alle land som har omfattende allmennyttige boligsystemer, er det en sterk boligpolitisk ideologi og argumentasjon knyttet til det positive ved at boligene skal være tilgjengelig for absolutt alle. Dette gir et boligsystem med langt mindre stigmatiserende og segregerende tendenser enn smalere systemer med "sosial housing", hevdes det med styrke fra de allmennyttige boligselskapenes side.

 

De nederlandske boligorganisasjonene opplever avtalen som uakseptabel, og de vil ganske sikkert motsette seg at den foreliggende avtalen blir gjennomført, og dessuten forsøke å påvirke implementeringen av avtalen i nasjonale lover. Dette framheves av Rudy de Jong, som er adm.dir. i boligselskapet Wonen Limburg, og som også er en aktiv person innenfor nasjonale og internasjonale boligparaplyorganisasjoner. I den europeiske boligorganisasjonen CECODHAS, er han leder for gruppen for indre markedsforhold (http://www.cecodhas.org/)

Hvor mye makt og spillerom de nederlandske boligorganisasjonene har, og hvilke typer justeringer i det foreliggende forslaget som vil oppleves som akseptable - er det foreløpig kommet få signaler om. For tiden er situasjonen først og fremst preget av betydelig frustrasjon og skuffelse over avtalens innhold.

 

En nærmest ekstrem utgang på den situasjonen som har oppstått, er at de allmennyttige boligselskapene i Nederland på eget initiativ sier farvel til de økonomiske fordeler og støtteordninger som de nyter godt av i dag - for på denne måten å komma unna de bestemmelsene og begrensningene som de nå pålegges. Dette ville i så fall bety at boligorganisasjonene måtte bevege seg i en langt mer kommersiell retning. Men som Rudy de Jong understreker: Dette er trolig ikke den mest sannsynlige utgangen på situasjonen som har oppstått; vi ønsker jo primært å arbeide i det offentliges interesse.

 

Innholdet i den foreliggende avtalen mellom EU-kommisjonen og den nederlandske regjering har nærmest bare teoretisk interesse for norsk boligpolitikk. Det er m.a.o. liten grunn til å tro at den under noen omstendigheter vil ha relevans for hvordan norsk bolig­politikk blir praktisert. I Norge befinner vi oss kort sagt i et så selektivt hjørne av europeisk bolig­politikk at det neppe er noen fare for EU-involvering. På den annen side er den aktuelle saken interessant i forhold til vurderinger rundt hvordan EU-systemet fungerer; ikke minst "hvordan Kommisjonen tenker" mer prinsipielt.

 

For andre land derimot vekker avtalen mer berettiget frykt. Det blir hevdet at under­søkelser fra Kommisjonens side allerede er i gang i forhold til Tyskland og Danmark. Lederen av Boligselskabernes Landsforening i Danmark, Gert Nilsen, påpeker imidlertid at det i den danske sentraladministrasjonen ikke foreligger kunnskap om at Kommisjonen skulle arbeide konkret med overveielser om inngrep imot Danmark. Den danske regjering har utarbeidet en redegjørelse om boligpolitikken, som alle land har blitt pålagt, og det har siden bare vært besøk fra Kommisjonens embetsmenn for utdypende forklaringer.

 

- Det har hele tiden vært den danske regjerings oppfattelse, at det ikke er problemer forbundet med de danske regler om støtte til de allmenne boligorganisasjoner, men på bakgrunn av fornyet henvendelse fra Boligselskabernes Landsforening etter den hollandske avgjørelse, har det danske Indenrigs- og socialministerium nå anmodet den danske representasjon i Brussel om en fornyet vurdering av mulige initiativer fra Kommisjonen", framholder Gert Nilsen i BL.

 

Et annet land som også har grunn til å føle urolighet over den foreliggende avtalen, er Østerrike. Ikke minst i Wien finner vi et svært omfattende innslag av utleieboliger som blir fordelt av selskaper som må betegnes som "not for profit". Samtidig er de engasjert inn mot områder som sikkert kan defineres som "kommersielle", i kombinasjon med et komplisert system av boligøkonomiske støtteordninger. Men wienerne er stolte og fornøyde med sin bys boligsystem, så de vel neppe gi opp sin nåværende boligpolitikk uten sverdslag - hvis "EU-tropper" skulle settes inn.

 

Lenker til Kommisjonens pressemelding og saksdokument: